KULTURSTIEN  BEGYNNER  helt  nederst    der Mesna renner ut i Lågendeltaet. I dag preger hanselscirksomheten området. Det store butikksenteret Strandtorget, som flyttet inn i de ombygde industrilokalene i 1990, dominerer med sine mer enn 50 butikker. Stadig nye kjøpmenn og andre virksomheter etablerer seg fortsatt rundt butikksenteret. 

FRA BEGYNNELSEN av 1800-tallet var det industri her. Først et pukkverk for glassindustrien ute på Vingrom. Deretter - fra 1901 Det Norske Metallvalseverk, det som skulle bli tresliperi og seinere Mesna kartongfabrikk. Den var byens store industriarbeidsplass med om lag 400 ansatte inntil den måtte stenge portene i 1980. 
FREMDELES SER vi noen få rester av demningene som gjorde den tidligere Morterud-øya til et industrianlegg. Elvas søndre løp er nå fylt igjen, men her lå på 1800-tallet en rekke små og litt større fabrik- ker. Fra vasshjulene gikk reimer og vaiere fram til hovedakslinger oppe i produksjonslokalene.
GUDBRANDSDALENS ULDVAREFABRIK, grunnlagt i 1887, er byens siste store industribedrift, og produserer møbel- og bunadstoffer: et flott, gammelt fabrikkanlegg som vokter sine tradisjoner. Lenger opp i elva, forbi Kirkegatebrua fra 1955, er det bare omskapte rester av gamle næringer: Lillehammer Aktiemølle er blitt hotell, G. Larsens internasjonalt anerkjente pipefabrikk er nedlagt, og grunnmuren etter Brofoss gamle mølle ble den populære Terrassen sommerrestaurant – så lenge det varte. 
Storbedriftene som lå ovenfor Storgata har fått nytt liv. Lokalene til Mesna Bruk, som helt fra 1814 hadde produsert ulike former for stålprodukter, ble kjøpesen- ter med småbutikker. Bedriften selv endte for en stund nede ved Strandtorget. Lillehammer bryggeri og brenneri - byens store skat- teyter fra midt på 1800-tallet, ble bygd om til «Kobberslottet» da OL 1994 krevde lokaler. Det rommer i dag boliger og en lang rekke kontorer, fortrinnsvis innenfor økonomi og forsikring. Stadig nye leilighetskompleks vokser fram her og på nordsiden av elva, samti- dig som deler av de gamle, verneverdige fasadene beholdes.
 Langt inne og nede i fjellet ligger MESNA KRAFTVERK, lokalt bare ELVERKET som årlig produserer 150 millioner kilowattimer. Du ser den opprinnelige kraftverksbygningen. Lillehammers første elektrisitetsverk ble anlagt her så tidlig som i 1894 – Norges tredje.
HELVETESHØLENÊ må man få med seg på turen oppover langs elva. Den er et vilt stykke «vestlandsnatur» der turistene lot seg impo- nere den gang det var fritt vannløp. Her må man fortsatt gå forsik- tig. Byens borgere hadde sitt «styrtebad» under fossen i siste halvdel av 1800-tallet, den gang innlagt vann i hjemmene ennå var en umulig drøm.

Til høyre for Fossveien skimter vi en bunkers-fasade som minner om at de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge ble styrt herfra fram til de skjebnesvangre dagene i 1945. Da visste ingen om øverstkommanderende general ville slåss til sise mann, eller overgi seg.

Så kommer vi opp til BADEDAMMEN ved STAMPESLETTA. Her slo stampemøllene i gamle datger kluter og filler til vadmel, eller knuste bark til bruk i garvingen av skinn. Ved Finna bro, som ble hentet ned fra Vågå i 1937, går turen oppover den spaservei som byens velforening lot bygge til turistene for mer enn 100 år siden; den gang Mesna kastet seg ubundet og voldsom ut over fossestrykene og var en stor severdighet.

VÅR KULTURSTI STANSER ved den vakre Collett-brua. Den er opp- kalt etter «Mesna-maleren» Frederik Collett - han som mer enn noen annen har skapt forestillingen om Lillehammer som kunstnernes by. Herfra ser vi også husene på Svarga, det særegne hjemmet til den landskjente klarsynte naturlegen og mystikeren Marcello Haugen, som av mange fortsatt huskes som den mest kjente synske person i Norge gjennom tidene.