Klubbmøte 8.4. Dagfinn Follerås, Sogneprest og Mesna Rk medlem

I dagens klubbmøte reflekterte Dagfinn Follerås, hjemvendt og ny sogneprest i Lillehammer, i tillegg til tidligere klubbpresident og igjen innkommende medlem, om sin jobb og sine erfaringer og synspunkter på sider ved kirken og prestegjerningen.

Tittel på hans foredrag var «Folkekirken ikke lenger statskirke» 

Nederst i dette innlegget ligger Follerås sin beskrivelse av utviklingen i Den norske kirke fra 1920 og fram til i dag.  

Follerås gjorde i tillegg en del tilleggsbetraktninger:   

Alt er i endring, både kirken og samfunnet for øvrig. Hele livet er fylt av endringer. For kirkens del kan vi jo tenke på kirkens første kvinnelige prest i 1961, at homofile etter loven var kriminelle fram til 1973, kirkens første kvinnelige biskop i 1993, homofile presters inntreden, første homofile prest som var gift med en mann i 2001 og det første homofile paret som fikk gifte seg i kirken i 2017. Det har vært endeløse debatter. I dag er det rart å tenke på at disse endringene tok så lang tid. Dette er jo «ikke-saker»! i dag!

Endring ja! Follerås brukte Alf Prøysens «Jensemann» som et godt eksempel som han har husket på gjennom hele livet. Jensemann skulle snekre sybord til mora si, men han fikk det ikke helt til, og snekkerarbeidet hans utviklet seg fra sybord via kiste, skrin, eske, fuglebrett, og til slutt en spekefjøl. «Og gaven ligger pakket inn, og gjett hva mor skal få? Ei spekefjøl som mor kan smøre skolematen på! Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’. Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra».

Poenget er at «Jensemann» var positiv og så at det ville bli vellykket selv om prosessen hans medførte store endringer. Vi må ha endringskompetanse! Se positivt på nødvendige endringer! Vær mulighetsopptatt, ikke problemopptatt! Ikke dyrk at «alt var mye bedre før!» Det kommer sjelden noe godt ut av det.  «Gled deg over livet slik det blir!»

Dagfinn Follerås har for øvrig vært medlem av Mesna Rotary tidligere, fra 2001. I 2007-2008 var han president i klubben, før han flyttet og ble medlem i andre Rotaryklubber. Nå blir han igjen medlem i Mesna Rotary, og det gleder oss!  Velkommen tilbake, Dagfinn!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Under finner du Follerås sine egne notater om temaene han berørte:

«Folkekirken ikke lenger statskirke» av sogneprest Dagfinn Follerås.

Det siste hundreåret har staten overført stadig nye ansvarsområder til organer i Den norske kirke. I 1920 fikk vi menighetsråd, deretter fulgte innføring av bispedømmeråd i 1933. I 1934 ble Bispemøtet formalisert og i 1984 ble Kirkemøtet opprettet.  Ny kirkelov som blant annet regulerer forholdet mellom kommunen og menighetene, kom i 1996.  I mai 2012 ble Grunnloven endret og folkekirken ble et faktum.

Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Grunnloven paragraf 16.

Frem til årsskiftet 2017 har arbeidet med å overføre oppgaver og ansvar fra staten til kirken pågått for fullt. Fra 1. januar 2027 er Den norske kirke et selvstendig  rettssubjekt med Kirkemøtet som øverste organ. Det var nødvendig siden det ikke lenger er naturlig at biskoper, proster og prester er statlige embets- eller tjenestemenn eller at Kirkerådet og bispedømmerådene fortsatte som statlige forvaltningsorganer.

Kirkemøtet har overtatt det meste av den myndigheten som tidligere lå i statsforvaltningen, og er det øverste representative organet for det nye rettssubjektet Den norske kirke. Folkekirken skal fortsatt finansieres av statens, og forholdet mellom Den norske kirke og kommunene er uendret.

Folkekirken er en demokratisk og mangfoldig kirke. Alle medlemmer kan fortsatt stille til valg og påvirke utviklingen i Den norske kirke ved å stemme ved kirkevalget. Da velges menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet. Folkekirken er til forskjell fra foreningskirken en kirke for alle uavhengig av om troen er strek, svak eller uklar. Dåpen er eneste grunnlag for medlemskap. Motivene for å ville tilhøre folkekirken må være mangfoldige slik vi mennesker er mangfoldige. Tilhørigheten kan knyttes til respekt for historien og tradisjoner, tilslutning til verdier og trosinnhold, behov for en himmel over livene sine og religiøs lengsel, eller ønske om å bidra til lokalsamfunnets viktigste identitetsmarkør gjennom hele lokalsamfunnets historie. Ingen motiver er bedre enn andre i folkekirken.

Skillet mellom stat og kirke betyr ikke at forholdet er over. Forholdet mellom stat og kirke vil fortsatt være en viktig relasjon i det norske samfunnet. I det livsåpne, flerkulturelle norske samfunnet er  Den norske kirke en majoritetskirke med om lag 63,7 prosent av befolkningen som medlemmer. (I tillegg kommer medlemmer bosatt i utlandet). Kunnskap om religion og religionens betydning er avgjørende for utvikling av et bærekraftig, flerkulturelt samfunn. Folkekirken har en viktig rolle i å forme det nye Norge gjennom å vedlikeholde og fornye den norske verdi – og kulturarven og samt idig skape gdet flerreligiøse samfunnet med ulike kulturtradisjoner som en del av fellesskapet. Den evangelisk  lutherske folkekirkes verdier og idealer om rettferdighet, maktfordeling og alle menneskers likeverd har vært og vil fortsatt være avgjørende for utviklingen av det norske samfunnet. Det er å håpe at kommunene og andre organisasjoner vil verdsette og fortsette å bruke folkekirken aktivt som samfunnsaktør fremover.

Kirkens kall og oppgave overfor folk og land videreføres. Visjonen til folkekirken er «mer himmel på jord». Folkekirken er en annerledes organisasjon, det er ingen typisk forening, ingen organisasjone ledet av en generalsekretær eller direktør. Kirken er både et lokalt, nasjonalt og globalt fellesskap, en bygning og et oppdrg. Den norske kirke har ikke blitt Herre i eget hus 1. januar 2027, Kirkens Herre er den samme i 2017 som i år 100 og i 1964. Det er Gud som er Kirkens Herre. Vi vet hvordan Gud er fordi Gud er mennesket i Jesus fra Nasareth. Jesus viser oss at vi kan ha tillit til at Gud er kjærlighet og møter alle slags men, skjer med nåde og velsignelse. Det har vært kirkens oppdrag å formidle, og gi rom i bygninger og fellesskap for dette budskapet til alle tider og på alle steder, både i ord og handling. Slik vil det fortsatt være.

Som relevant stoff til dette tema kan også vises til kronikk i Aftenposten 10. april :