Balansert og lite skremmende

  Den største trusselen mot vår planet er troen på at noen andre vil redde den.

 Dette var den siste plakaten biologiprofessor Dag Olav Hessen viste under sitt foredrag på Scandic Lillehammer Hotel sist tirsdag. Med det mente han at vi alle er ansvarlige for å gjøre vårt for å redde kloden fra de miljø- og klimakatastrofene som vi alle står ovenfor.

Foredraget var tuftet på den populære (kommer nå i fjerde opplag) boken «Verden på vippepunktet – hvor ille kan det bli?».

Vertskap for kvelden var Mesna og Lillehammer rotaryklubber, og at lillehamringen Hessen er populær i sin hjemby, vistes på publikumsoppslutningen. Salen var rigget for alle tenkelige smittevernstiltak, og var nærmest fullsatt med over 140 publikummere.

Dag O. Hessen flankert av presidentene i henholdsvis  Mesna og Lillehammer Rotaryklubber, Tom Knutsen og Erik Andreas Dahl. 

Antropocen

Hessen holdt et balansert og lite skremmende foredrag, med kjølige analyser og tidvis glødende engasjement, hvor han viste at mye var på gang og at en del tiltak hadde begynt å hjelpe. Samtidig viste han også hva som kan skje hvis menneskeheten ikke følger opp og tar alvorlig de signalene som så tydelig viser at vi styrer mot å ødelegge kloden vår.

Men hele tiden ble det gjort med lun humor og et håp om at dette skal vi klare. Som Hessen selv sa det: - Vi må jo tro at det nytter, men for mye optimisme kan også drepe viktig vitenskapelig debatt og de fakta som kommer på bordet.

Hessen mente videre at vi er på vei inn i en ny geologisk tidsepoke, Antropocen, som kan oversettes med menneskets tidsalder og er dannet av forstavelsen «antropo-» som betyr menneske og «-cen» som betyr ny, men som brukes som suffiks for epoke i geologisk tidsregning. – Dette er ikke helt avgjort enda, forklarte Hessen, - den internasjonale strategigrafiske kommisjonen har bifalt dette, men det hele er ute på høring. Antropocen vil i så fall erstatte den tidsepoken vi er inne i nå, Holocen.

 Bærekraft

Det ble også fortalt at det hvert år blir laget et regnskap over hvor mye bærekraft som «produseres» på kloden vår. Altså hvor flinke vi er til å ta vare på dyrearter, insekter, miljøet og hvor mange klimagasser vi slipper ut og ikke minst hvordan det er med karbonet som slippes ut i atmosfæren. For å nå FN-målet på maks 1,5 grad varmere, blir det beregnet en viss mengde av alt dette som vi kan «bruke opp» i løpet av året. – I 2019 var dette allerede brukt opp 29. juli. I år holdt det til midten av august, antageligvis grunnet corona-pandemien, forklarte Hessen. Og det er der vi finner ham, på vippepunktet mellom optimisme og pessimisme. Om et emne som for en legmann er ufattelig komplekst, med sin fysikk, kjemi, biologi, økonomi, markedskrefter og filosofi. Og ikke minst de polariserende kreftene som rir både politikere og vanlige folk. Tross sin bakgrunn som biolog klarte Hessen å være både nøktern og objektiv i sitt syn på ødeleggelsen av naturen og de enorme utfordringene vi står ovenfor.

 Kunsten å innrømme

I sin siste bok, som var dette foredragets utgangspunkt, viser Hessen oss et viktig skille mellom to grupperinger, tekno-optimistene og øko-pessimistene. Hessen, som heller mot øko-pessimistene, innrømmer at tekno-optimistene så langt har fått rett. 

Innovasjoner i landbruk, medisin, transport og teknologi har gjort verden mye bedre, iallfall for menneskene, og gjort de verste skrekkscenarioene til skamme. Men prisen har vært betydelig: et stort tap av artsmangfold, og global oppvarming som truer planetens allmennhelse. - Vil teknologene nok en gang komme opp med en løsning, en fiks duppeditt, som redder oss i siste liten? Spurte Hessen retorisk. Han ville ikke helt utelukke dette, men mente likevel at verken vindmøller eller elbiler er vidunderkurer mot naturødeleggelse og klimaendringer. Avslutningsvis håpet Dag Olav Hessen at filosof Arne Næss sine ord ville gjelde både her til lands og i verden ellers: - at vi kan se for oss et lykkelig og rikt liv med enkle midler. Så håpet han at corona-pandemien ville lære oss at kvalitet er bedre enn kvantitet, at vi kan leve godt med at Gropmarka er like fint, eller finere, enn Spania.

Referat v/Tore Feiring

Publisert av Svend Strand 14. oktober 2020